God sesongstart

1.2 kg brunt gull

Ørretten vaket bare syv meter fra meg. Steady i et lugnt flytende stryk og jeg så hodet og halen, hodet og halen, hodet og halen. Gang på gang. Det skulle ta en time før jeg fikk kontakt første gang.

I to dager har jeg suttit på en konferanse bare tre kilometer fra elven. Til tross for meget interessante dager var tankene mine mye ved elven. Den går for å være en fin storørretelv. Vi var der forrige helg og en hel dags fiske med tre man sluttet med to fisk på halvkiloen, men ellers intet et liv. Ikke et vak til tross for en ok klekking. I går etter konferansen tok jeg med meg to kollegaer på spaning i elven for å se om der var liv. Vi så et par mindre fisker som sprettvaket i det vi kom fram. Plutselig kommer en større fisk opp til flaten. Med et majestetisk lugn bryter den flaten og slurper i seg en døgnis. To ganger gjør den det samme. Vi sitter på huk en lang stund, men ørretten vinner. Vi må gi opp og stikke tilbake til middagen.

Jeg har med meg alt utstyr til konferansen og vesken ligger i konferansesalen og venter på meg. En rask strip så er jeg i vadebuksene og sen videre i bilen. Alkon dagen før kjenns i hodet. Jeg er klart redusert, noe som skal forsvinne på et par nullkommanikser om bare et par minutter når jeg står på brua og ser steady vaking som jag knappt sett før. 1 gang, 2 gang, 3 gang … og så videre. Den store vaker opp til flere gange hvert tionde sekund. Han koser seg med døgnisbuffetten som flyter forbi. Som en heldig miks av Gummimannen og Usain Bolt står jeg i posisjon bare sekunder etter. Jeg kan vade ut i elven og står nå midt i med fritt spillerom bak. Fisken vaker syv meter foran meg. Jeg ser hodet og halen gang på gang som bryter flatens blanke. Da skjer det. Jeg får skjelven. Jeg begynner å skake. Ørretfeberen har slått til. Jeg prøver å se hvilken døgnis som de spiser, men ingen flyter nært nok. Binder på en nydelig Marginata fra Midtgaard. Ikke interssert. Prøver et par varianter av døgniser og ved en feilkast så passerer fluen over en mindre fisk som ikke tviler og attakkerer. Raskt får jeg inn fisken og slepper den tilbake. Den store fortsetter å vake like lugnt. Han eier akkurat denne strekningen i elven. Det står også opp til to andre fisker på et par meters avstand fra kongen. Jeg prøver å unngå de. Skjelven har overgått fra feber til frustrasjon. Gang på gang presenterer jeg fluen helt nydelig. Et par ganger striper den litt og jeg banner åt meg selv. Etter nesten en time og x-antall flyt over hodet på fisken blir jeg forbanna på meg selv. Fisken har gått opp bare sentimeter fra fluen for å ta en annen døgnis. Jeg er rusten. Det er bare andre turen i elv i år. Jeg binder på en rhodani og legger ut den. Flytet blir fint. Fisken går opp. Jeg strammer opp linen og fisken si … glipper. HELVETE. Jeg kjente at kroken var i kontakt med fisken. Er det mulig? Jeg visste at det var kjørt nå. Jeg tar inn fluen og gir den en tørk og smører den. I periferien ser jeg at ørretten går opp igjen. Den fortsetter å vake. Jeg legger et nytt kast på den og den stiger opp og lugnt tar døgnisen i sin mun, nå sitter den. Den spretter opp 20 cm og jeg ser at det er en respektabel fisk, sen ned mot bunn og står og stanger. Jeg legger lite press på den og lar den naturlig gå opp i elven så jeg kan få den fra ovensiden. Håvingen går galant og det er først nå jeg ser ryggen på fisken. YES! Alt i meg skriker av lykke. Rask fotoshoot med mobilens selvutløsere og så får han gå tilbake. Fisken veier 1.2 kg. Den følelsen av den starten på sesongen er helt uvirkelig. Jeg bestemmer meg for å ta den tredje fisken og den tar nesten med en gang. Rhodani var greia i dag.

Lillelillebruttern

Stikkord: ørret, ørretelv, elv, rhodani