Himmel og helvete

by

Fredrik i skumringen

Vekkeklokken ringer. Sekken er pakket og står klar i gangen. Den er stor og tung. Vadere, check. Vadesko, check. Fleecebukse, check. Fluesnelle, check. Flueboksen, check. Fotoutstyret, check. Jeg har sørget for at alt er på plass dagen i forveien.I dag har Fredrik og jeg avtalt fisketur. Alt er på stell.

Skulle mer enn gjerne fisket fra morningen av, men må fullføre en arbeidsdag først. For å få mest mulig fisketid er det viktig vi kommer oss av gårde så raskt som mulig. Parallellt med at arbeidsdagen nærmer seg slutten bygger forventningene seg opp.Det må bli bra fiske i dag. Fredrik  har dessuten knust meg så langt i år. Og når det kommer til konkurranser er jeg sykt barnslig. Jeg bare må vinne.

Som en rakett med påmontert sekk, beinflyr jeg fra kontoret. Ingen tid å miste. Jeg har avtalt å møte Fredrik utenfor der han jobber. Været er nydelig. Varmt. Svett på overleppa og to minutter før tiden, står jeg klar utenfor lokalene der Fredrik jobber. Ett minutt går, to… Hva f… er det han driver med? To minutter senere kommer han rolig ut døra. Streetsmart med solbrillene på. Jeg ser mer ut som en kommandosoldat rett etter flydropp. Sett bakfra ses en svær svart teknisk ryggsekk med et par bein som stikker ut under.

Fredrik sier han har parkert bilden «strategisk», hva nå enn det betyr. Joda, bilen star parker like i nærheten. Det er da enda godt. Rushtrafikken ut av Oslo er nesten ikke til å holde ut. Sekken legges bak i bilen og vi druser avgårde. Jeg spør; «Har du med alt nå da?» Han svarer: «Alt klappat och klart.» Han sier skråsikkert han pakket alt kvelden før og greier. Bra! Dette blir jævla bra, tenker jeg…

Ett minutt senere, smeller det fra Svensken: «Fan!» «Solbrillene!» Ikke noe stress tenker jeg. Han bor jo rett opp i gata og vi kjører forbi allikevel. Han stopper bilen og beinflyr inn for å hente fiskebrillene med polaroidglass. Kjapt ut av bilen og rask tilbake igjen, nå med riktige solbriller. Fredrik ler og disser meg atpåtil og skryter av at hans største sjøørret så langt i år er dobbelt så stor som min hittils største. Frekk faen, tenker jeg med meg selv, men bare vent…

Fredrik kjører fort i sin svenske turbovolvo. I tillegg kan han snarveiene i Oslo. I motsetning til taxisjåførene i Oslo kjører han korteste og raskeste vei. Kjapt er vi ut på E18. Fartsgleden ender brått. En hårsbredd fra hekken til bakerste bil i køen ut av Oslo. «Så står vi her da,» sier jeg. Litt småirritert hvorfor vi ikke kunne dratt tidligere. Bilene begynner å røre på seg. Det går rett vei. Etter en halvtime i kø kommer et uventet utbrudd fra sjåføren: «VADESKORNA!!!» Han fortsetter: DET ER IKKE MULIG!!! Bare tanken på å snu nå får meg til å telle antall færre fisk tatt. Jeg tenker…og sier: » Du må finne en annen løsning. Bruk skoene du har på deg!» Fredrik gnåler og sier det er splitter nye sneackers. «SO?» Han sier ikke noen ting. Bilen ruller sakte fremover. Ingen har sakt noe på minst ett minutt. Stillheten brytes med nok et utbrudd fra svensken: «HELVETE! VADORNA!» Jeg må telle til ti, femten, tjue…. Vi må snu.

Jeg smaker og får ikke helt bestemt meg hva dette føles som. Forbannet? Sint? Skuffet? Oppgitt? Oppgittforbannet kan det kalles. Bilen vrenges over sperrelinjene og suser fort parallellt, men i motsatt retning av den saktegående køen ut av byen. Innover går det kjapt. Det er f… meg bra også.

Ettermiddagssol mot spirende gress

Halvannen time senere har begge vaderne på. Været er helt topp. Ti varmegrader, sol, riktignok litt nordavind, men en fin bris er bare en fordel. Nå er den fatale starten glemt… Nesten i hvert fall.Vi nærmer oss vannet. En sel observerer oss på avstand. Den ser mett ut. Jeg monterer mitt lengste teleobjektiv, en Canon 70-200 4.0L på min Canon EOS 7D. Litt kort for å få et detaljert bilde av selen, men jeg forsøker. Det blir bare et par bilder før den glir elegant ut i vannet og forsvinner.

En mett tjukkas

Vi rigger stengene og speider etter vak. Ikke noe å se. Jeg er tent som en fuglehund som har ferten av fugl. Rettere sakt, som en våryr fluefisker på jakt etter pen fisk. Fredrik har snart rigget seg ferdig.

"Hur är det möyligt?"

Plutselig smeller det fra Fredrik; «Men kolla här!»  Fredrik står med en stump ende av fluelina i den ene hånden og en stump flueline i den andre. WTF??? Gutten har ikke helt hellet med seg i dag. Lina har gått rett av i det han skulle strekke ut minnet i lina. Nå synes jeg litt synd på gutten.

Heldigvis har han med seg en ekstra spole, men det er med en flyteline og ikke en intermediate vi oftest bruker. Irritert babler han noe om at jeg har en åpenbar fordel. Nå konkurrerer vi ikke på like vilkår. Jeg kommenterer ikke hans siste utsagt. Han vet det blir konkurranse. Med eller uten handicap. Dessuten, dette er ingen golfmatch.

Mobilbilde av dagens første tatt på 2. kastet.

Vi går ut i vannet. Ikke noe fisk å se. Jeg ser en tydelig kant ikke mange meter ut. Første kastet bare godt innenfor på den grunne delen av kanten. Andre kast. Rett over på den litt dypere delen. Ikke mer enn 6 meter fra der jeg står. Pang! Fast fisk! Deilig. En riktig så sprek sjøørret. Ikke store karen, men sprek. Den landes og veies i håven. 700 gram uten håv. Småpent. Liten fisk, men jeg leder. 1-0 til meg. Fredrik er raskt ut med lovord. Hans selvtillitkonto er full. Han har tatt mye stor fisk i år. Han lar seg ikke stresse av en syvhundregrammer. Men, fisk er fisk. Jeg derimot er fornøyd med starten.

Vi ser bare en fisk i overflaten. Kan det være horngjel som har kommet inn såpass tidlig? Uansett, ikke noe særlig aktivitet. Vi flytter litt på oss. Vi kaster og kaster og kaster. Legger skylden på den jævla selen. Sikkert selen. Alltid noens skyld. For vi to er jævelig god til å fiske nemlig. Vi tror det.    Jeg tror i alle fall det… Litt senere legger jeg ut hele linen og litt av backingen dras gjennom stangringene. Får riktignok litt hjelp av vinden, men selvfølelsen er god den. Bare lyden av skytende line er musikk for meg. Zziiiiiiiiiiiiiiiiiip!

Jeg kjører en fin-fin sjøørret

Omtrent 30 meter utenfor meg tas flua mi kontant. Tilslag er nesten ikke nødvendig. Dette er noe helt annet. Det kjennes. Jeg ser såvidt ryggen og spolen når den plasker der ute, før den setter i gang et pent utras. Fisken snur og kommer raskt mot meg. Masse løsline ut. Jeg må bare dra inn lina for hånd. Pulsen stiger. Den er skikkelig sprek og min 6″ Burkheimer må jobbe. «Endelig!» En fisk som gir meg en skikkelig fight.

Latterlig håv til formålet. Hva om jeg virkelig får en diger en?

Jeg roper til Fredrik at han må løpe opp etter sitt kamera. Litt motvillig og tydelig misunnelig, går han opp av vannet og henter kameraet. Jeg driller og har tar bilder. Jing og Yang. Om ikke Fredrik er det så er i allefall jeg i likevekt. Om jeg bare får landet denne nå, så er jeg i himmelen.

Sjekk det trynet! Slik ser en tilfreds fluefisker ut.

Etter noen tunge utras får jeg endelig landet den. Feit og fin. Rosa cdc-reke har nok en gang levert. Godt kroket innunder tunga. Fisken veier 1650 gram. Et ørlite skår i gleden er at fisken er godt under to kilo. Men, jeg klager ikke. En skikkelig fight og en feit sprek sjøørret. 2-0 i min favør.

Se på-n da! Jammen, se på-n da Fredrik! Han er grei og tar bilder.

Fredrik kaster, litt mer desperasjon å spore over kastene hans nå. Buktene sitter ikke som de skal. Bruker mye krefter og han banner og sverter på svensk. Ikke mange kast etter napper igjen, men denne gangen er fangsten av en mer patetisk karakter.      (3-0)? Nei, det føles litt feil. Vi teller jo ikke andre fiskearter om det ikke er avtalt på forhånd.

Tja...

Det blir merkelig stille der vi er. Jeg er fortsatt veldig fornøyd med meg selv og bryr meg ikke veldig over at fisket er dødt. Vi bestemmer oss for å dra til et sted rett i nærheten. På vei ned mot vannet møter vi en annen fluefisker som vi slår av en prat med. Han kan fortelle det bare har vært småsei å få. Og han har holdt på siden to-tiden og har nå gitt seg. Nå er det sent på kveld. Jeg blir skeptisk, men Fredrik hilser farvel og langer ut i retning vannet.

No-fish-Leth

Fredrik får umiddelbart en småsei, men den kan ikke være større enn 10-15 cm. Kalles det i det hele tatt for småsei? Mort, kanskje… Jeg kjenner ingen ting. Svensken får en til. Øøh… Brisling? En minisei til. Jeg har fortsatt ikke kjent noe. Det blir fort mørkt. Orangerød solnedgang. Fint lys. Jeg legger fra meg stanga og tar bilder i steden. «Kæm vart kongen?»

"Nå må du gi deg Fredrik!"

Advertisements

Stikkord: , , , , , ,

8 kommentar to “Himmel og helvete”

  1. Fredrific Says:

    Bra rapport Hildrum, du har en god forteller penn.

  2. razorsharped Says:

    Takk for det. Var jo ikke til å unngå med såpass mye ball på en og samme tur 🙂

  3. øivind mikalsen Says:

    Nydelig rapport fra et sted jeg kjenner godt…flotte bilder-fiin story–uflaks for «svensken»,veit hvordan det kjennes:)Pistus

  4. razorsharped Says:

    Takk for det Pistus. Har lest og hørt rykter om at du kjenner til stedet ja 😉
    Jeg hadde ikke helt troen, men nå er jeg overbevist.
    Lekkert sted, rett og slett. Med eller uten fisk også.

  5. Tigerkaka Says:

    Har man hört det där förr…alltid en tävling, alltid en apelsinvagn (internt)!

  6. lessismurdlih Says:

    Bra, gutten! Skjønner ikke hvem du har det fra!!! Bra historie – – jeg leser , ler litt, leser, ler mer, osv. Føler jeg har vært med på turen. fin fisk, da.

  7. Trez2005 Says:

    Takk for turen 🙂

  8. Heika Says:

    Rolig läsning, Frippe jag lider med dig…man har ju haft riktiga otursresor själv genom åren 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s