Familietur til Hvaler

by

Kavitasjonstæring i granitt dannet under den siste istiden

Jeg har hørt mye positivt om fiske på Hvaler. I følge ryktene tas det stor sjøørret der ute. Jeg var dermed ikke tung å be da min samboer foreslo en helgetur til en lånt hytte helgen før 17.mai.

Min samboer kjenner meg godt og vet  hvorfor jeg virker fjærn straks jeg er i nærheten av vann, elv eller sjø. Vakradaren er på. Jeg kan simpelthen ikke noe for det, jeg er bare sånn og har alltid vært det. Denne gang skulle jeg riktignok skjærpe meg og være tilstedeværende familiefar og forsøke å ikke tenke på fiske. Vadere og fluestang var pakket og med på lasset. Bare sånn i tilfelle…

Beiter sjøørreten innenfor brenningen mon tro?

Vi kommer til en nydelig hytte nede ved sjøen og storkoser oss alle sammen. Som en midlertidig tørrlagt fluefiskenarkoman er jeg stolt av at jeg holder roen den første kvelden. Koser meg med barna og familien. Spiser god mat og livet er herlig. Det hjelper at det ikke er en åpenbart god fiskeplass rett nedenfor hytta. Det skal innrømmes. Første dagen går og neste dag kommer.  Tar tilogmed en tur på brygga sammen med barna der de fisker med sluk i sundet uten å få så mye som et napp. Fortsatt ingen abstinenser å spore. Utpå formiddagen neste dag klarer jeg ikke å dy meg. Jeg ber pent om lov til en liten økt og flyr ut døra straks permisjonen er innvilget.  Jeg har på forhånd sjekket et sjøkart og peilet ut en vik like i nærheten.

Levningene etter en mus mot gulgrønn mose

Jeg går gjennom et nydelig kulturlandskap og forventningene er store. Jeg kommer ned til en pen vik der havet slår innover et skjær rett utenfor. Leopardbunn og fine strømforhold. Jeg tar noen kast og forventer fisk på første kast. Ingen ting skjer. Jeg oppdager noen nydelige jettegryter jeg må ta bilde av.

Fine formasjoner i landskapet i sterk kontrast til det røde naustet.

Jeg forflytter meg og kommer over en jettegryte som ligner fælt på et øye til en dinosaur eller et fabeldyr.

The green evil eye

Plutselig hører jeg plaskelyder i den grunne vika. Vakalarmen har gått. Hvor var det? Kan det ha vært en sjøørret? Fokus er rettet mot vannet. Jeg speider og saumfører hver bidige kvadratmeter av bukta. Fluestanga i den ene handa og mitt Canon EOS 7D i den andre. Det har regnet og det er fjæra sjø. Plutselig og uten forvarsel befinner jeg meg i horisontal stilling en meter over bakken. Beina blir som skutt under meg og jeg treffer granittfjellet med et smell. Smerten iler gjennom kroppen. Jeg befinner meg fortsatt på svaberget og heldigvis ikke ned i vannet. Det er da det går opp for meg at kameraet har deiset hardt ned i svaberget. Jeg ser for meg titusenvis av kroner i knust objektiv og kamerahus, men merkelig nok har det tålt støyten. Ingen merker på objektivet. Et Canon 70-200 L4.0. Det er solidbygget og tåler en støyt. Kameraet har riktignok fått seg en skjønnhetsripe i lakken.

Testbilde for å sjekke om kameraet og objektiv fungerer

Etter å ha konstatert at ingen bein er brukket og at ikke minst kameraet fungerer, hinker jeg meg videre.                 Jeg kaster og kaster og jobber meg gjennom vika. Utenfor brenningen og innenfor. En skrubb er det eneste som tar flua mi, og det etter alt for mange kast. Lettere irritert forflytter jeg meg i retning hytta. Jeg kommer over et flott område med store og små rullestein. Åpenbart avsatt i enden av en isbre under siste istid.

Vanskelig vadeparti

Mange kast senere hugger det. Ikke voldsomt men ganske kontant. Langt der ute hopper en sølvblank slangeaktig skapning fri fra vannskorpen. Faen! Horngjel. Etter noen luftsprang ligger den i håven. Nebbsilda veier rett over 5o0 gram.

Horngjel, eller nebbsild som den også kalles

Jeg gir rett og slett opp etter fire timers fiske og med et labert resultat. Dette var ikke akkurat det jeg hadde hørt om dette stedet. Vakkert er det, men så og si fiskeløst. Godt mulig jeg burde vært her tidligere i sesongen. Støl, øm og slukøret rusler jeg tilbake til hytta.

Stein og atter stein

Jeg blir møtt av mine tre jenter som forlengst har fått øye på meg. Noen klemmer senere betyr det ikke noen verdens ting at det ikke ble den store fisketuren denne gang. En forslått kropp døyves ned med vin og god middagsmat. Hvaler er helt ålreit det. Å være småbarnsfar er bedre. Mye bedre, faktisk.

Takk til Pål og Tanja for hyggelig vertskap og ei fin helg.

Noen miljøbilder til slutt

Hvor mange har delt dette huset tro?

Knipser noen miljøbilder på en båttur i området.

Kan denne reddes?

Lite hus. Brygga på halv tolv...

Neste tur kommer til å dreie seg om den evige jakten på en pen brunørret i ferskvann. Helst på tørt og helst i ei elv…

Advertisements

Stikkord: , , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s