Halvnaken over vidda

by

Halvnaken over vidda

Et blogginnlegg og rapport fra en fisketur kan gjøres kort og konsist, men noen turer bare har det der lille ekstra. Den der opplevelsen som skiller seg ut og som vil leve kvar i lang tid. Den turen man tar frem under vinteren når man lengter som mest etter sommerens turer. En slik tur hadde vi til Hardangervidda nå i september da planen var å fange utosørretten.

Etter kort planlegging så sendte jeg en e-post til en av Norges fluefiskeprofiler. Jeg skal ikke si jeg kjenner karen, men vi har noen venner til felles. Vi traff hverandre på et bryllup i sommer. Traff kan være å ta i. Vi var på samme bryllup. Jeg fikk skryt for mine finsko av fruen til profilen. Ikke sikker på om det er en god start. Presis når de skulle gå ifra festen så møttes vi. Et par ord om fluefiske ble vekslet og det var nok for at jeg skulle ta meg friheten å sende en e-post og fortelle om at vi skulle til Hardangervidda på fluefisketur. Som den utrolig hyggelige fyren han er så svarte han høflig på mailet mitt og med et «hold kjeft om dette stedet» avsluttet han og ønsket oss lykke til.

Cityslickers
Vi hadde en enormt effektiv start på turen. Jag var hos Thomas 6 minutter før avtalt tid og han var allerede klar for å åke. En slags rekord i seg. Turen opp gikk som på smør og vi følte medvind og adrenalinet pumpet allerede. Vi så ørret på 2.3 kg foran oss og fantaserte om fantastisk utosfiske ved mørkets innbrudd. En fantastisk følelse allerede i bilen før turen en gang startet. Fjellskoa var på, sekkene våres veide opp mot 25-30 kg men føltes som dagstursekker med en 50-grams Real Turmat i. Vi fløy over et fjellandskap vi aldri hadde vært i. Thomas navigerte med sikker hand og jeg speidet som en guttunge etter vak i hver vannpytt vi passerte. En kort stund etter at vi begynte med å gå «vestover» så var det noe som ikke føltes rett. En magefølelse som vi begge ignorerte. Vi var så gira at ikke noe kunne gå feil. Etter to timers vandring og noen punktsjekker så skjønte vi at vi var på bærtur. Thomas klagde et par ganger på kompassen, noe vi tenkte var tøys. Hva kan være feil med en kompass? Ikke mye. Var det batteriet i kameraet på Thomas bryst som forstyrret nålen i kompasset? Thomas tok det av seg og stilte seg en bit unna, kompasset viste samme reting. Bare å stå på det. Vi har jo aldri vært her før, men noen hytter på veien stemte ikke overens med kartet. Jeg ba om å få sjekke med mitt kompass og plutselig var utslaget noe helt annet. Vi var på vei sørover istedenfor vest. To cityslickers står mitt på fjellet og aner ikke hvilken reting ræva er. Vi oppdager plutselig at jakken til Thomas, en Bergans fjelljakke, har magnetknapper. Jævlig strålende idé føkkingsBergans.

I hvilken rettning sitter ræva?

Nå lå valget mellom å gå samme veien tilbake, altså, gå to timer bak i tiden for å starte på null, eller prøve ”snarveien over fjellet”; over noen bekker som på kartet så lett forserte ut og et par myrer. Valget føltes lett og rett der og da. Snarveien for faen! Resten er historie. Vi kom frem etter åtte timer istedenfor de fire timene kartet fortalte oss at det skulle ta. Vi hadde vadet på zaloglatte steiner med tunge sekker på ryggen i bekker som rakk oss til lårene, trøkket oss gjennom myrer som sugde all kraft ur kroppene våres. Det ble rett og slett en slittur. Ikke fordi at åtte timer er langt å gå, men gjennom terreng der ikke en gang sauene gått så ble det litt slitsomt. Når vi hadde 1 1/2 time kvar begynte det å pøsregne og med trøtte bein som på nyfødte kalver så føltes det av og til som en risikosport. Vi kunne ikke bry oss mindre om at der sto noen telt når vi kom frem.

Heavy load

Første fiskedag

Redo for 2,3 kg

Vi våknet til et fantastisk vær. Solen varmet teltet og ga oss energi nok til å stå opp til tross for såre bein og slitent hode. Opp og konstantere at det var moderat vind. Gira laget vi frokost og rigget stengene og ga oss ut på tur. Jeg var litt raskere og ivrigere enn Thomas og gikk i forveien. Spanet langs stranda men vinden gjorde det vanskelig å se noen særlig aktivitet. Jeg så noe som jeg trodde var et vak. Noe forsiktig. La ut en sikkerhetsflue, elks hair caddy, for å sjekke. Pang, første kastet satt der en frisk 800 grammere. For en start på turen. Utrolig digg. Alt sårt som muligens var der dagen før og når jeg våknet eksisterte ikke lenger. Pent satt jeg tilbake den vakkert gullfargede fisken. Etter ti minutter ser jeg Thomas stå og spane i en liten bekk. Jeg signalerer at jeg fått fisk. Han kommer bort og vi fisker oss langs kanten av et vann. Et par elvstrekninger men uten å få noe som var større enn 800 gram. Noen ganger blir vi lurt av ekstremt sterk fisk på rundt 500 gram. Gøy nok det.

Indianerfiske

Thomas med fisk

Atter igjen 500 gr

Andre fiskedag – ”Hold kjeften”

Uendlige vidder

Vi føler oss friske og sterke. Opp før solen. Etter en fantometfrokost med egg, bacon og grøt, pakker vi tursekken og gir oss av til ”dette-holder-dere-kjeft-om!” tipset vi fått. Her går det Stor fisk, sto det i mailet. Vi beregnet at det ikke var mer enn ca 2 timer å gå. Langs en fantastisk elv som meter etter meter bare ser finere og finere ut. Men vi ignorerer da vi har et klart mål. Vi kommer frem til noen referansepunkter som stemmer på kartet, tar av fra elven og går opp over fjellet. Kommer frem til et vann presis som beskrevet på kartet. Det blåser noe jævlig der oppe på 1300 meter, men vannet ser sagolikt ut. Vi tar en pause, spiser litt nøtter og fyller systemet med energi og ser ut over vannet. Ikke et tegn på fisk. Thomas sier, ”faen, det er et godt tegn, da går det stor fisk her, ikke en masse småtasser som vaker på alt”. Jeg holder med. Vi fisker oss rundt vannet og den smarte storfisken holder seg unna alt vi presenterer. Også småfisken velger å ignorere vår meny. Vi tar lunsj og oppdager at det står en lavvo og en bil på en fjelltopp ikke langt unna. Hvordan i helvetet er det mulig da? Er det samer? Vem faen får egentlig kjøre bil inn i et naturreservat? Det går riktig nok en ”high way” over fjellet. En gammel lemning fra langt tilbake da den ble brukt for å kjøre med hest og vogn inn på fjellet, men får den brukes nå? Vi ser på hverandre og konstaterer ”kan vel ikke være mulig?!”. Vi føler at vi blir litt forbanna og girer oss opp. Klager litt på fisket, men håpet finns så klart der fortsatt. Kort lunsjprosess og vi fortsetter fisket. Etter noen timers fiske uten resultater ser vi to figurer på vei ned fjellet og etter en stund når vi ser bak igjen så har de økt hastigheten og småspringer i mot oss. Vi spør oss om vi fisker i feil vann eller om det er privat? Vet i faen. ”Ingen skal komme her og si noe til oss” konstaterer Thomas. Jeg blir litt mer tvilsom, men holder tyst med. Da de kommer fram til oss sier jeg hei og går det fint? Jeg får et ”vadda?” og et dumt snusgap tilbake. ”ja, går det bra?” spør jeg igjen. Den samme reaksjonen. Jeg begynner å høre banjoer spille i mitt hode. Stemningen er alt annet enn hyggelig. Til tross for at lite er blitt sagt. Klærne deres ser da faen ikke ut heller. Sitter halvveis og det er ikke noen friluftsbrands bak nakken. Er det russere eller hva faen er det frågan om? Stemningen er så spent at jeg til og med losser kniven fra sliren bak ryggen. Thomas begynner å snakke med den ene fyren meden jeg og den andre har en slags ”stand off” og jeg begynner så smått og få noen ord ur tomten med snusgapet. De forteller at de fisket der i to dager med otter og dorging uten å få en skit og at de satt garn rett over hele vannet, Akkurat der vi står. Da skjønner jeg den fiendtlige innstillingen deres når de beinet ned fjellet. De trodde faen at vi skal dra opp garnet deres.

What the f...?!

Fyrhjulstrekker og lavvo ...

Vi står kvar meden de tar opp garnet og jeg føler for et sekund at det er spennende. Kombinasjon av nytt sted og vann og garn føles ut som en god verdimåler av vannet. Når garnet er opp ur vannet kan vi konstantere at der henger to døde småørreter og dingler for vinden. De er ikke større enn en fiskepinne. Er det mulig? Snuskjeften går løs på de to allerede ørretene og knekker nakken på dem. De har tapt all farg og er ikke så vakre som de nydelige gullfargede vi fått ned i dalen. Jeg føler avsmak for vannet og attityden disse to gir oss. Alkoholduften har vært tydelig fra det de kom ned til oss. Jeg har dannet meg et bilde av dem og føler at de kan dra til helvete. Mennesker som står og snakker om at det er sånne som de som fisker med garn som holder orden på vann i området. At det er lokalfolk som de som gjør det mulig for storfisk å vokse til seg i vann som disse. Jeg skjønner godt hva de prøver å si, men med den attityden ser jeg også et helt annet bilde. De skulle ikke nøle et sekund med å tømme vannet på alt levende hvis de fikk muligheten. Deres skitne tanker gjømmer seg bak tradisjon og en naturforvaltning som de tror at det oppholder. De forteller oss blant annet at lokalbefolkningen i Nore Uvdal kan søke om å fiske med garn inne på Hardangervidda. Får man det bevilget så har man lov å fiske med 10 garn per person og dag. I tillegg får du kjøre inn med bil rett inn i hjertet av naturreservatet. Disse to tomtene har dessuten en oppblåsbar båt med motor med seg. Rustet for krig kan en si. Idioti spør du meg!

En varm vind
Etter en sjekk på kartet så skjønner vi at vi ikke er ved ”holdkjeften” stedet. Atter en gang står vi som cityslickers på vift. Vi har vært så uheldige at det ligger et vann parallelt men flere kilometer unna. Hva er oddsen for det? Vi bestemmer oss direkte for å gå ned i dalen igjen for å fortsette fisket på vei hjemover. Klokken er blitt rundt 17 og vi har noen timer å gå for å komme tilbake. Vi kommer til et utos som er fullt med mindre fisk. Det er bra drag i vannet. På hvert kast går det opp ørret og plukker caddisen som fritt flyter ned med strømmen. Det gjør at det negativa fokuset fra vannet oppe på fjellet forsvinner. Bitterheten dør ut med hver stigning etter fluen som ørreten gjør. Vi fortsetter ned til et innos og spaner litt. Vi ser noen fine vak, men utenfor kasthold. En pen ørret vaker ca 30 meter utenfor land. Jeg legger ut fluen så langt jeg kan. Det er fortsatt line kvar på snellen så jeg antar at fluen med hjelp av fortommen er nesten 25 meter ut i vannet. Jeg lar den ligge en stund før jeg forsiktig setter litt liv i den. En ørret går opp og tar kontant tak i fluen og fyker i luften med en gang. Det blir en fin fight men det er igjen en 500-grammer. De har vi fått nok av for å si det sånn. Men det er sterk fisk så fornøyelsen er helt på vår side. Når vi vandrer tilbake til teltet så kjenner vi plutselig at luften blir varm. Klokken er rundt 12 på kvelden og det er mørkt ute. Vi snakker litt om det og skjønner ikke helt, men en varm vind kommer inn gjennom dalen.

Sgt. Drill

En til ...

Akevitt
Vel fremme ved teltet spiser vi. Jeg savner sivilisasjonen for et sekund og setter på litt musikk på telefonen som vært avslagen. Det er uansett ingen dekning. Det er faktisk utrolig digg å høre tonene av TOOL. Litt energi i to sluttkjørte kropper. Thomas tar
frem en termos med akevitt. Jeg er for sliten for alkohol. Thomas forser seg. Vi snakker om musikk og har en god samtale. Kjører litt musikkquiz. Begge har stort interesse for musikk. Thomas er skolert trommeslager og har spilt i en rekke band. Jeg har også en bakgrunn i musikken og har spilt trommer. Det er mye av det samme vi liker, men Thomas har noen band som jeg ikke kan fordra. Vi kaster litt skit på hverandres musikkforskjeller. Thomas går hardt inn på akevitten og blir etter to timer dritings samtidlig som jeg føler at kvelden er kommet og vil sove. Det samme gjør Thomas. Jeg sovner med en gang men blir brutalt vekket like raskt som jeg sovnet. Det er Thomas som med vold kaster unna beina mine og styrter utav teltet. Yrvåken tror jeg at han er blitt gal og tenker å rasere teltet. Han hiver seg halvt utenfor teltet og brøler som en bjørn. Akevitteffekten er momentan og Thomas ligger som en femtenåring på videregåendedisco og lager lyder utenfor teltet som jeg sjeldent hører andre gjøre. Jeg trodde bare at det var jeg som greide å høres sånn ut. Han setter seg opp i teltåpningen og vogger fram og tilbake samtidlig som han grynter som en bjørn. Han har det ikke helt bra. Akevitt og hardcorefisking er to dårlige kombinasjoner.

Utosørret

En av cirka 40 ...

Thomas med turens peneste ørret

Utosørret

Allerede tidlig den siste dagen skjønner jeg at den varme vinden vi følte natten før kom for å bli. Ved seks våkner jeg av en utrolig varme i teltet. Jeg peller raskt av meg soveposen og går ut. NULL vind. Solen er sterk og det er en drøm å se utover fjellet. Høysommer i august. Jeg driter i frokost og hopper raskt inn i vadene og går ned langs vannet og spaner. Det samme mønsteret med 500-grammere. Jeg ser en pen ørret plukke noe nært en stein. Den går opp igjen. Jeg tar det lugnt og setter meg og spaner. Igjen og igjen går den opp. Samtidlig legger jeg merke til at det er masse Bibio som svermer opp og ned i luften bak meg. Jeg ser også at det klekker i vannet. Det er ingen vakfest men noe er definitivt på gang. Jeg legger ut en sort caddis i størrelse 12 en bit utenfor steinen. Det går ikke mange sekunder før det smeller. Jeg kjenner et kraftig rykk i stangen samtidig som linen spretter tilbake mot meg. FAEN! Den fisken er bare å glemme. Jeg har vært ute i noen timer når jeg vender meg om og ser en halvnaken man uten sko komme gjennom de lave fjellbuskene. Han har bare et håndkle rundt livet. Han er utrolig sliten. Thomas har våknet av varmen i teltet og jeg føler med ens med han. Den varmen og det hodet og den halsen. Han forteller at han er fullstendig dehydrert og at hodet hans er som vulkanen Eyjafjallajökull noe som ikke er vanskelig å forstå. Han steller seg på en høy stein og skriker rett ut. Jeg tror han trenger et bad. Kort etter er han borte. Tar seg et dupp. Noen timer senere står han der i vadere med armene rett ned. Fluestangen er nesten redo. Vi fisker oss gjennom deler av dalen. Det er masse aktivitet. Fortsatt ingen vind og bibion er gærne. Overalt svermer det. Store klaser av sort i luften, opp og ned. Vi får masse fisk på alt som kan lignes ved Bibio. Det er bare Thomas som har med seg eksakte imitasjoner i flueasken. Begge mister stor fisk. Vi ser noen vak som nesten får oss til å hyle av opphissing. Kvelden kommer sigendes og den store fisken er ikke tatt enda. Thomas er merkbart skuffet. Han vandrer ned til området ved teltet men jeg blir igjen. Har sett noen pene ikke langt unna. Setter meg og spaner. Aktiviteten i vannet dør ut. Sporadiske vak her og der men uten rekkehold. Jeg har fortsatt følelsen av at vi kommer til å få fin fisk. Jeg går ned til utoset som er nærmest vår camp. Det er nesten ikke liv i vannet. En sort caddis er fortsatt i enden av fortommen. Det er nesten mørkt. Jeg ser en fin linje i utoset og fantaserer litt om fluens ferd der i vannet. Reiser meg opp. Drar lugnt ut litt line, begynner å bevege armen. Fluen lander midt i linjen som jeg sett for meg. Muligens litt lang ned i strømmen. Jeg retter opp linen for å få et fint flyt. Den striper litt men bare så den ser livlig ut. Den blanke flaten brytes plutselig av en ørretsnut. Jeg blir nesten sjokkert. Jeg forventet ikke noe i det jeg la ut fluen. Jeg reagerer og ørreten sitter fast. Nedenfor utoset er strømmen sterk og med hvitt skum på toppene. Jeg ser et stygt scenario fremfor meg. Det er umulig å løpe langs stranden. Stor stein og en bratt fjellvegg er hindret. Det er en bra kamp med tunge rykk. Det er ikke tvil om at det er turens største fisk. Jeg lykkes å styre fisken inn mot bukten bak strømmen der jeg står. Planen er å prøve å holde fisken der så vi får utjevnet oddsen litt. Min plan holder og etter ti minutter ligger fisken i håven. Energien sprenger gjennom kroppen. Jeg er nesten lykkelig forbannat, forbannetlykkelig. Den er ikke så stor som jeg trodde. Vekten stopper på 1150. Det ser ut som en hannørret med krok i kjeven. Jeg ser ned mot campen og ser hodet på Thomas. Jeg hyler og vifter med armene. Han verken ser eller hører meg. Jeg plystrer som en gal. Han vender seg om og jeg signalerer STOR fisk. Ikke så stor, men hva faen gjør jeg? Må jo få han opp og på bedre humør. Det er nå det setter i gang. Utosfisket som vi så lenge snakket om. Det Lars Nilssen skriver om i Naken over Vidda. Thomas kommer som en tyr løpende. Han blir i ekstase når han ser fisken. Jeg forklarer hva som har skjedd. Pluselig snur det for han. Noe sort kommer inn i blikket hans. Vi må spise sier han. Hæh? sier jeg. Klokken er mye og vi må spise. Vi fortsetter og diskutere en stund der jeg forklarer at jeg ikke er interessert i mat akkurat nå. Etter litt fram og tilbake får jeg han på bedre tanker. Han ser litt skeptisk ut men går ut på stedet der jeg fikk fisken. Jeg begynner å gå over til andre siden. Utoset går å fiske fra begge sider. Før jeg kommet over til andre siden hører jeg et hyl og skjønner at Thomas fått fisk. Jeg har hørt det hylet før. Utospassasjen mellom oss er bare tre meter. Thomas står og holder opp turens absolutt peneste ørret. Den er smellfeit og vakkert gullfarget. Det er en praktfull Hardangerørret. Han er lykkelig som et lite barn. Vi får ikke mer fisk og klokken er mye. Vi går tilbake til teltet og er utrolig fornøyde med turen. I morgen venter vandringen tilbake men som det føles nå så blir den ikke noe problem.

Turistshot classic

Advertisements

Stikkord: ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s