En fluefisker til legevakta.

by

Flyfisherman down!

Barna var kjørt til skolen, mor sjøl skulle jobbe vakt på sjukehuset. Far hadde unngått rushtrafikk og hadde kommet seg tidlig ned til elva. Elva var fin. Solstrålene ga varme i ansiktet.  Jeg hadde dagen foran meg. Helt fram til henting kvart over fire. Dette kom til å bli en fin-fin dag.

Jeg hadde gjort hjemmeleksa. Enkel research. Hadde kommet i prat med en grunneier av «jungelelva.» Største laks som var tatt på stang i år var visstnok fjorten kilo. Største sjøørret var på sju.., SYV KG! Men, vannstanden var avgjørende for fangst i følge grunneieren.

Vannstanden er nesten perfekt og jeg har hele dagen foran meg. Hva kan gå galt?  La oss starte med fremkommeligheten. Jeg er sikker på at å fiske langs Amazonas mest utilgjengelige bredder er barnemat til sammenligning med dette. For å komme til den hølen nesten ingen visste om, hadde jeg måttet forsere en helvetes urskog, en åker av brennesle, tistler, kjerr og sklidd ned en fire meter skråning med blåleire. Med sviende hender hadde jeg dratt ut stikkende tistler og kvist fra hår og klær. Stengene og fotoutstyret var heldigvis berget.

Elva var så nydelig og vakker. Omringet av urskog. Ingen fisk var å se, men jeg visste det stod fisk i hølen.  Det måtte fiskes «vått.» Fluevalget ble noe midt i mellom. Noe en ørret og en laks kunne finne på og ta, nemlig en Montana.

Første kast går greit. Ingen ting hender. Andre kast, for kort. På tredje kastet hekter flua i en gren.Den sitter bom fast.  Jeg forbanner meg selv og bjørka som ligger midt ut i elva. Ikke har jeg lyst til å miste flua så jeg bestemmer meg for å vade ut løsne kroken. Men, elva er stri. Jeg kjenner elvas krefter jobbe mot meg der jeg står med vann til langt opp på lårene. Redselen slår inn som en automatisk refleks. Elva kan dra meg under og jeg blir mer fokusert på å holde balansen enn noe annet. Med et vågalt steg kommer jeg meg ut til der flua stitter fast i treet. Vannmassene presser hardere og hardere mot kroppen jo lengre ut jeg vader. Jeg  griper etter en kraftig gren for ikke å bli dratt over ende av den sterke strømmen. Får tak i flua og løsner den fra greina. Jeg har bare en tanke i hodet. Komme meg trygt inn til land igjen. Med åttifem kilo målbevist mot land, enser jeg ikke fortommen som strammes opp og flua som penetrerer huden og går rett inn i handa. Jeg er så konsentrert på å nå bredden at jeg ikke merker det før jeg kjenner handen dras i motsatt retning. Mens vannet fosser rundt meg kutter jeg fortommen, og med flua i handa kommer jeg meg trygt inn til land.

Der satt-n!

Jeg banner og sverter og fordømmer min dumdristighet. Jeg er da i alle fall i god behold, men med et fremmedlegeme i handen. Med kroppen full av adrenalin kjennes ikke smerten. Kroken må raskt ut før en eventuell infeksjon setter seg. Jeg begynner å dra i flua. Den sitter bom fast. Ikke antydning til at den kommer til å slippe. Jeg har tatt ut fluer før og vet sånn omtrent hvilke teknikker man kan velge mellom. Jeg river og sliter, men til ingen nytte.

Kroppen føles med ett så rar. Som om jeg blir litt nummen. Den lille kroken kan da ikke ødelegge en dags fiske? Jeg forsøker å fordrive kvalmen som kommer snikende. Som et hvileskjær får jeg samlet meg til å få røsket skiten ut av handen, tror jeg.  Men, det eventuelle hvileskjæret forvandles til gelé i knærne. Reaksjonen som kommer er ikke til å stagge. Kjenner fargen forsvinne fra ansiktet, kaldsvetten komme og noe udefinert vokse i magen og er på vei opp strupen. Jeg svelger og svelger. Jeg har ikke noe annet valg en å ta en kontrollert «telling.»

En blek Mrs. Monsen

I neste øyeblikk ligger jeg på ryggen i buskas og bladverk. Kvalmen vokser men jeg unngår å spy. Ikke faen om jeg kommer meg noen steder nå. Jeg blir liggende. Må  bli liggende for å ta meg igjen. I et lite sekund føler jeg med fisken. Første tanke er at den må da føle smerte. Jeg fisker da bare for fornøyelsens skyld. De fleste ørretene jeg får blir satt tilbake igjen. Men her på rygg, som en skadet fisk ligger altså jeg selv. Som en utsatt sliten ørret svømmer til en rolig kulp for å ta seg igjen, ligger jeg på land og banner elendigheten jeg selv har skapt.  Den andre tanken som slår meg er at jeg kommer til å slite Big Time om gutta får vite om dette. Hallo! Lars Monsen trakk jo egenhendig ut en vond tann på tur og her ligger jeg i en elendig forfatning med en liten krok i handa… Come on man!!!

Den tredje tanken er hvor mye jeg har mobbet en god kompis og fluefiskefrendes noe pysete reaksjoner på hva jeg selv hadde vurdert som «småsaker.» For å minimalisere gjengjeldelsesaksjoner tar jeg opp telefonen og ringer Erik, alias Mr. Beach. Jeg forklarer situasjonen og han viser forståelse over alvoret og ber meg komme meg til legevakten fortest mulig. Han etterlater meg alene med en «god bedring og lykke til,» før han legger på røret. Jeg ringer også til Guro, samboeren min. Hun som lege er mer enn godt nok kvalifisert til å fortelle meg hva jeg skal gjøre. Hun konkluderer med et legevaktbesøk, akkurat som Erik.

Etter noen telefoner og oppkvikkende ord fra svensken(Fredrik), velger jeg å tråsse anbefalingene og begynner å fiske videre. Jeg forsøker å pynte på verdigheten og fisker med den jævla flua i handa. Det blir da noen fisker også, men de er ikke akkurat værdt å nevne uten å utbrodere det i detalj.

Ørretpinne

Etter flere fisker bestemmer jeg meg for å forflytte meg til et bedre sted. Kanskje laksen biter der? Jeg kommer ut av jungelen, tryner over et stålgjerde og kommer meg inn på en gjørmete sti. Noe sier meg at jeg ikke kommer først til hølen i alle fall. Jeg hater å ha rett i slike antakelser. Jeg kommer ned til en nydelig høl. En perfekt høl. Men alt annet er et sørgelig syn. Ikke er det bare en fisker som har kommet før meg. Neida! En hel skokk av unger med markstenger står i kø langs bredden. En klassetur, faktisk. FLOTT!  Gullhåra er visstnok oppbrukt.

Før jeg får kommet meg ubemerket bort derfra, står plutselig fem unger rundt meg og lurer på om jeg har vondt. Jeg er på ingen måte klar for å forklare hendelsen eller være en utstillingsmodell for en fiaskofiskende fluefisker, men for sent. En mannsperson med et vennlig ansikt dukker opp. Han forteller han representerer NJFF noe emblemet på fiskevesten hans bekrefter. Øynene hans lyser opp da han får øye på hva som sitter fast i handa mi.

«Næmen se her!» I løpet av et sekund står femogtyve nysgjerrige unger rundt meg og alle vil se på skaden.       NJFF-duden er lykkelig for å få inn en modell som kan vise frem i praksis det han for litt siden har fortalt ungene før jeg kom. De hadde nemlig fått en leksjon i hva man skal gjøre om man får en fiskekrok i handa. FUCKING GREAT, tenker jeg. Bedre blir det ikke. Før jeg får summet meg dukker karen opp med en skikkelig tang og vi forsøker i ungenes påsyn og vise hva han nettopp har lært ungene. Det jokkes, slites og dras i kroken til undertegnede avblåser «redningsaksjonen.» Jeg vet ikke hvem som blir mest skuffet, turlederen eller den forulykkede, men kroken sitter like forbannet fast i handa. Han er den tredje personen som på kort tid anbefaler legevakten. Heldigvisk blir jeg plastret sammen slik at flua ikke hekter seg opp og gjør skaden værre. Med flua innkapslet i plaster og tape trekker jeg meg unna og fortsetter fisket.

Jeg forserer stadig terreng og fisker, og kaster. Kaster og fisker, uten å få noe annet enn småfisk. Timene renner og jeg innser jeg må avslutte fisket da jeg må komme meg hjemover om jeg skal rekke å hente Tyra som kommer med buss fra skolen. I bilen på vei hjemover begynner det å gjøre vondt. Kan det ha seg jeg har fått noe drit inn i såret?

Legevakt

Timer senere har jeg hentet ungene, laget og spist middag, planlagt et harry blogginnlegg. Ser for meg jeg sitter ute i hagen med en tilfeldig kniv i handen. Kameraet går. Tar et snitt over inngangshullet der kroken sitter, et tau med slakke festet til kroken. Og med et iskaldt og barskt uttrykk viser og gestikulerer hvordan man i praksis får fjernet en fiskekrok på det lokale feltsykehuset. Ett rykk er det som skal frigjøre meg fra smerten. Jeg har egentlig bestemt meg for å gjennomføre planen. Tar en Paralgin Forte og et par Ibux. Det er da jeg skjønner jeg ikke får filmet og gjort alt dette selv.

Min mellomste datter er riktig nok en skikkelig tøffing.  Men kan hun filme mens jeg fixer meg selv? Vel… Nei, jeg slår det fort fra meg. Jeg ringer en siste kompis som også er lege. En kjernekar av en kirurg. Han får problemstillingen i stikkordsform. Kort oppsummert: Legevakten, eller ikke? Han gir dessverre ikke rom for tvil. Han er ikke til å misforstå. Legevakt, stivkrampesprøyte og antibiotika for å unngå infeksjon. DET er nemlig det siste jeg vil ha, i følge kirurgen.

Slakterbenken

Nøyaktig elleve timer etter seansen i elva ligger jeg på en seng hos legevakten. Det kommer inn et stort kvinnfolk av en lege. Nå føler jeg meg virkelig som en pysete idiot. I det hun tar på seg gummihanskene tenker jeg at her blir det ikke noe kjære mor. Som om det skulle være noen trøst, sier hun at dette har hun gjort mange ganger før. Det blir satt bedøvelse og hun legger kroppstyngden bak og bender kroken opp slik av spissen kommer opp av hånden en liten cm fra inngangshullet. «Se her,» sier hun triumferende. Med sikker hånd kommer hun med en avbitertang og klipper av kroken med mothaken og drar det krokløset metallet gjenom og ut samme vei den kom inn. Får en plasterlapp og en stivkrampesprøyte og en klapp på skulderen.

Slik skal det visstnok gjøres

I skrivende stund innser jeg at jeg kommer til å slite med å opprettholde «Lars-Monsen-Statusen,» men hva gjør man ikke når det er lenge siden det har blitt postet en ny sak på bloggen.

Advertisements

Stikkord: , , ,

Én kommentar to “En fluefisker til legevakta.”

  1. Fredrik Leth Says:

    Sånn ja. Da var den møydommen borte Thomas! Gratulerer.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s