Bornholm 2011, del 3.

by

Grått, kaldt, mørkt og fuktig. Zombiefisking!

Alle foruten Fredrik hadde fått fisk. Vi hadde avtalt å stå opp grytidlig neste dag. Kroppen verket og knollen kjentes ullen grunnet mangel på søvn. Fredrik hadde fått blikket. Siste fiskedøgn på Bornholm var i gang.

Frode og Fredrik kommer ut av tåka med målbevisst gange mot sjøen.

Kroppen begynte å merke hardkjøret. Jeg og Frode lo så vi grein hver gang Frode slapp en bønne. Fredrik var mer tynget av alvoret. Tanken på å vende hjem fra Bornholm uten fisk var sikkert uutholdelig.                                             Vi hadde ofret oss og stått opp ukristelig tidlig. Alle håpet vi på at dette skulle bli Fredriks dag.

Får jag inte fisk nu, da!!!

Vi kom ned til et tåkelagt landskap. Jeg hadde absolutt ikke trua. La fra meg stanga og tok heller bilder av gjengen som fisket. Det skulle ikke ta lang tid før Johan-the-rookie fikk bøy på stanga. Fredrik så rødt!

Frode, tåkefyrsten.

Johan in action!

Johan hadde ikke fått en eneste sjøørret på flue før denne turen. Nok en gang skulle det vise at nybegynnerflaks var mer effektivt enn erfaring og kunnskap.

En liten bornis, men alikevel. Gutten fikk da i alle fall fisk.

Johan poserte med nok en fisk. Men hvilken flue var det han hadde brukt?

Johan hadde forelsket seg i "juletreet."

Vi hørte ikke et eneste ord fra Fredrik. Han valgte å gå unna oss og fisket inn mot en vik og forsvant i tåkehavet. Jeg byttet objektiv og snek meg som en lydløs panter i Fredriks fotspor i sanden. Et brøl trengte gjennom tåken. Bøyen på stangen hans var ikke til å ta feil av.

NU, JEVLAR!!!

Det var mye følelser i det utbruddet fra den mest ivrige av oss alle. Dette var så innmari fortjent. Nå måtte han bare sørge for å berge fangsten.

V

En stor sort rygg bryter overflaten. Fisken er diger!

Gjennom prismehuset ser jeg frustrasjonen slippe taket.

Endelig kan han slippe ned skuldrene.

En særdeles frynsete spole stikker ut av håven. Hannfisken var stygg som et helvete, men i lengde turens hittil største fisk.

Fredrik med stanga på nakken som "Brun."

Fredrik kom vassende inn mot land for å få veid og tatt bilde av monsteret.

Hva kan man si? Stor, men ikke akkurat den peneste fisken jeg har sett.

Vekta stoppet på to komma syv kg. Voksent, men denne gutten ville veid over tre og en halv i god kondisjon. Fisken ble satt forsiktig tilbake. Skled ned mot bunnen og forsvant i tåka. Plutselig hadde Fredrik fått et annet drag over ansiktet. Vi labbet tilbake mot de andre. Frokost nærmet seg og vi hadde fått fisk. Alle var fornøyde.

THE MIST

I det vi kom ut av tåkehavet ser vi Johan nok en gang med fisk. Denne var i motsetning til Fredriks grove jævel et prakteksemplar, blank og fin. Johan var en rev til å få fisk, men å posere, det var ikke like enkelt.

Kolla her!

WTF?

My Precious!

Ta det lungt nu!

Hrmf!

Svupp!

Så så.

Etter en vellykket morgenøkt måtte vi fylle på tomme energilagre. Jeg var forlengst gåen.  Vi luntet tilbake til bilene, rigget ned og kjørte avgårde. Foringstid. Kroppen hadde kommet helt ut av rytme. Lite søvn, masse bevegelse, lite mat, dårlige mellommåltider. Ansiktet sved. Røde smale øyne. Det kjentes ut som om jeg hadde fått sand innpå øynene. Jeg holdt på å sovne i bilen, men holdt meg våken.

Vi kjørte langs et nydelig dansk landskap innhyllet i tåke. Morgensolen trengte gjennom tåkelaget og lagde et fantastisk vakkert lys. Vi nærmet oss  noen gamle eiketrær som stod alene langs en gårdsvei. Det var så vakkert at jeg åpnet ruta og fyrte av noen bilder mens «The Fishmobile» suste i hundre med Tool på sterioen på full guffe.

RO

Bildet gjenspeilte det jeg egentlig trengte mest av alt. Nemlig ro. Helst noen timer fri. Søvn. Sunn mat.

Dizzy danske på sykkel

Vi passerte en danske på sykkel. Da det ikke hadde blitt tid til noen miljøbilder på turen, fyrte jeg løs noen bilder fra passasjersetet. Fredrik tok noen videoopptak som senere skulle vise seg å bli en riktig så fin liten film fra turen.

PED!

Etter en kort pitstopp druste vi hvileløst videre. Vi passerte skrekkelig mye fint jeg egentlig kunne tenkt meg å komplettere bildesamlingen med, men vi var her for å fiske. Kose oss kunne vi gjøre en annen gang smalt det fra Svenskefaen!

Værmeldingen varslet tiltakende vind. Tåken forsvant og vi måtte finne en ny plass å fiske. Vi hadde blitt kjent med noen hyggelige nordmenn på Verona. Det var deres femte år på rad der for de. Hyggelige karer som ga oss fine tips om nye steder som var gunstig da vinden ødela for fiske på den ene siden av øya.

The Beach.

Stedet vi kom til skulle vise seg å være helt magisk. Vi vandret flere kilometer langs en strand før vi kom til det som kunne vært det perfekte stedet. Bunnforholdene var prima, landskapet rundt, strømforholdene, ja jeg vet ikke om jeg noensinne hadde sett noe som så bedre ut. Her måtte det da stå fisk?

Frode og havet. Foto: Fredrik Leth

Frode og havet. Foto: Fredrik Leth

Jeg fisket meg utover en bergrygg som gikk langt ut i havet og røk en en riktig pen fisk som stakk av med flua. Når jeg kom tilbake til gutta, hørte jeg Frode hadde gjort det samme. Visstnok en pen sak på rundt to og en halv. Vi banket fluene rett mot vinden. Det skjedde ikke mye mer annet enn at vi virkelig pushet grensene for hva som var forsvarlig vading, uten at det gav nevneverdige resultater.

Saltsprøyt!

Fredrik måtte ta seg en teknisk hvil.

Teknisk hvil. Foto: Thomas Hildrum

Teknisk hvil. Foto: Thomas Hilrum

Mens noen sover får våre svenske venner fisk på en annen kant av øya.

Johan kjører fisk

Johan kjører fisk

Johan med en bornisørret

Fishy

Fishy

Fredrik tar til slutt en ekstremøkt han ikke ønsket å avslutte. Undertegnede og Frode var skrubbsultne. Ble fort et dilemma når Fredrik kunne holdt det gående uten mat og drikke i flere døgn i strekk. Hva var denne svensken laget av?   Synkront med at vi ventet på at Fredrik skulle avslutte og komme seg inn på land, gnagde sulten i magen og tærte på humøret. (Ja, det skal innrømmes jeg blir et monster når bodsukkeret dropper under normalen.)

Nå hadde det rett og slett gått for langt. Jeg holdt virkelig på å krepere av sult. Jeg sendte Frode bort for å hanke inn Fredrik som fortsatt stod midtfjords og dengte i ti meter per sekunds vindstyrke.

Ikke fort dere da gutter, jeg holder bare på å sulte i hjel her!!!

Til slutt kom Fredrik inn på land igjen. Men, da skulle de plutselig stå og preike om hvor fint det var her og hvordan fiskens vandremønster var og FAENS OLDEMOR!!!  Kunne de ikke skjønne at det holdt på å gå liv tapt her?

Jeg hadde sluttet å prate. Var svimmel og sur. Sulten og dehydrert måtte jeg konsentrere meg for å sette den ene foten foran den andre, mens de andre to jattet om fluer og uvesentlige ting.

Etter flere kilometers vandring i full vademundur, kom vi frem til bilen. Så skjer det som nesten fikk begeret mitt til å flyte helt over. «Var er nyklorna?»- sier Fredrik. Hjernen min kalkulerte og behandlet informasjonen. Vurderte hvor mye et raseriutbrudd kostet på en allerede så utkjørt kropp.  Det kunne ikke være sant!

«Du har ikke mistet nøklene, Fredrik?» Sa jeg. Han så tydelig bekymret ut. Bilen var kliss ny og vi hatte fått lånt den av hans elskverdige svigerforeldre, så det var ikke bare å knuse ruta og tjuvstarte heller. Selv om tanken ikke virket fjern for meg. Nå fikk jeg mest lyst til å lappe til svensken, men telte til…. hundre og lukket øynene.

Dette minnet meg om en tur jeg og Fredrik hadde for lenge siden. Den gang da vi var langt på vei til destinasjonsstedet vi skulle fiske, så kom han plutselig på at vadeskoene stod hjemme. Vi kjørte så hjem, hentet vadeskoene, så etter noen mil fant han ut at vadebuksne var heller ikke med… Ja, slik kunne jeg holdt på.

Frode og Fredrik starter letingen etter bilnøklene. Hodet mitt spant rundt seg selv. Det gikk snart helt rundt for meg.

Vurderte å spise gress, bark eller hva som helst egentlig. De gjorde jo det under krigen. Midt opp i alt dette kom Fredrik tilbake. Nøkkelen var funnet. (Hvordan den hadde dukket opp husker jeg ikke i skrivende stund). I ettertid tipper jeg den lå i lomma på vadejakka eller noe i den duren.

Cityslickers

Cityslickers

Vi kom oss av gårde og ramlet inn i første og beste burgersjappe. Satt i våte vadere ute på en benk blandt vandrende byfolk og spiste burger på høykant. Må ha vært litt av et syn.

Frode håper å finne "The Riddle" av Nick Kershaw fra 1984

Dagen gikk og det ble ikke flere fisker på oss den dagen. Ved matbordet på Verona siste kveld ble det flere øl enn vanlig og stemningen ble usedvanlig god. Jeg tenkte jeg skulle gjøre et lite pek med trollinggutta ettersom det var siste kveld og vi skulle dra dagen etter.

Geekene fra trollingbordet hadde et sjøkart hengende på veggen gjennomhullet med knappenåler i gul, rød og grønn farge. Nålene var stukket inn i kartet som anga den posisjonen de hadde fått fisk. I et svakt øyeblikk vurderte jeg og Frode å nappe ut nålene og lage et stort smilefjes i kartet. Med tanken på hva de undermålerne kunne finne på som avstraffelsesmetoder, slo vi det fra oss og jekket opp en øl til.

Under middagen ble uken oppsummert og vi lå an til å vinne den gjeveste prisen. Nordmannen fra Tønsberg pustet Frode i nakken med en riktig pen sjøørret som var større enn Frodes tre komma en kg, men hadde ikke vært like blank. Da vi måtte reise dagen etter, lovte Per (verten) å sende vandrepokalen til Frode hvis ingen klarte å bryte rekorden i de resterende dagene ut uka.

Det ble en livlig kveld.

Neste dag blåste det hunder og katter. Atten mps i kastene. Vi skulle fiske frem til vi skulle ta fergen hjem sånn i firetiden. Kort oppsummert: Jeg mistet en jævla gris, Frode fikk en tass og vi ble mer og mer fnisete og Frodes prompingen vedvarte. Vi hadde kommet på et så latterlig lavt nivå alt med seg, at det var på tide å komme seg hjemover i vanlig gjenge igjen.

Fredrik hadde gått lei av all  fnisingen av «jentene.»  Han var den av oss som fikk gjort noe fornuftig de siste timene før vi gikk ombord på fergen. Han fikk nemlig snekret sammen en film som gjenga en fin stemning av turen. Klikk her for å se den.

I ettertid ser jeg det ikke ble mange fisker på oss, men etter hva jeg har fått med meg fikk vi flere fisker enn laget til Runar Kabbe som fisket på øya uken før vi ankom øya.  Nå som turen er godt på avstand og man titter på bildene napper det faktisk litt i kastearmen igjen. Kanskje blir det tur i 2012?

Tusen takk for turen gutter! Hyggelig å bli kjent med trioen fra Sverige også.

NB! Etter et par uker dukket troféet opp i postkassen til Frode.

Advertisements

Stikkord: , , , ,

3 kommentar to “Bornholm 2011, del 3.”

  1. Alexander Smerud Says:

    Jævlig bra artikkel, og sykt fine bilder.

  2. Thomas Hildrum Says:

    Tusen takk for hyggelig tilbakemelding på siste artikkelen fra Bornholm, Alexander. Neste år skal de riktig store purkene tas 😉

  3. Mimrer litt « Fiskesnakk’s Blog Says:

    […] 1 Del 2 Del 3 Rate this: […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s