Fast fisk!

C & R

Fluestangen ble prioritert bort sist jeg var ute til fordel for fotografering av torsk på nært hold. Denne gangen var jeg sugen etter fast fisk. Utstyret var med og nye cdc-reker var bundet. Både rosa og oliven. Denne gangen skulle jeg fiske og bildene skulle ikke få førsteprioritet denne gangen.

Skeptisk om selvutløseren funker og om objektet er i fokus.

Jeg suser utover mot destinasjonsstedet med Queens Of The Stone Age på full guffe. «Jeg er en egoistisk familiefar», tenker jeg. «Men jeg trenger denne turen nå». Dessuten har samboeren min gitt meg dispensasjon og fri fra alle forpliktelser. Hun derimot må finne på noe sammen med våre tre barn. Ja, egoistisk er det, men forholdene er fine og jeg har ikke fisket på lenge. Jeg kommer frem og rigger raskt utstyret og strener ned mot sjøen. Blikkstille, kaldt, og med sola som smått jobber med å få smeltet isen på sølepyttene.

Det tar ikke lang tid før jeg ser den første sjøørreten som tar et luftig svev. Kilosfisk. Jeg vader forsiktig ut og legger merke til en 400- grams sjøørret som kruser rundt og beiter på grunna. Beiter på strandreker og Kuttlig. Tøft! Du skal få svømme i fred kompis.

Jeg begynner å kaste i vifteform på vei utover og på femte kastet…, PANG, der sitter-n. Fisken er sprek og nekter å gi seg. Men jeg fisker med en 6-7-8 Burkheimer som tåler stor og tung fisk.  Etter et lite utras får jeg landet fisken forsiktig i håven. Ikke den største karen. 700 gram og i fin kondisjon. Etter en kort fotoseanse settes fisken forsiktig tilbake i sitt rette element.

Slitt 70-80-talls båt i sollyset

Været er upåklagelig og jeg nyter bare det å være ute. Jeg i mittfavorittantrekk. Akkurat sånn skal det være.

Ikke mange kast senere smeller det på noe som er tyngre. Fisken tar den rosa cdc-reka fire meter fra meg og bråsnur i motsatt retning. Jeg skvetter til når fisken ruller i overflata og skjener ut til siden. Jeg mister kontakten med fisken et lite sekund. Ikke mere som skulle til. «Du har da nok å fiske på», sier jeg til meg selv. Har mer lyst til å banne, men biter det i meg.

Til en forandring har jeg plassen helt for meg selv i dag. Deilig. Ikke noe stress. Det er noe jeg kan like. Meg, fisken og havet. Kun flua, den ferdigtaperte fortomen, fluelina, stanga og snella er det som skiller meg fra fisken i dag. DET er i hvertfall det jeg håper på. I det jeg står og dagdrømmer med vannet opp til midjen, kommer en skikkelse gående i retning vannet. Ikke  f….!!! Illusjonen om meg alene med havet er brutt. Fikk ikke plassen for meg selv nei. Så dum at jeg kunne tenke noe sånt. Nå gjelder det å markere seg. Ingen sier noen ting. Karen tar en lang bue rundt meg på land som to bikkjer som utmaner hverandre. Karen begynner å rigge utstyret på folkelig avstand.

Sølvblank i håven

Jeg vader i hans retning. Han kan da ikke bare kommer her. Skal jeg la han komme å ta fisken min liksom? Akkurat i det jeg er full av hormoner og markeringsbehov smeller det på fisk igjen.  Fokus rettes mot det jeg er her for. «Herlig»! Denne er nok litt større, men den gir seg etter en kort kamp. 900 gram. Litt for slank. Den settes raskt og forsiktig ut igjen.

Karen på land spør; «Hva fisker du med»?  Jeg svarer; «Runars Deciever», noe som bare er jug selvfølgelig, men som kanskje kan virke troværdig. Jeg har jo sett hva fisken beiter på. I dag er det reke og kutling som gjelder. Nå er det liksom ikke så veldig nøye om karen fisker på «mitt» område lenger. To fisk og en mistet så langt i dag er greit på så kort tid. Jeg tusler opp for en matbit.

Jeg kan ikke se at den andre karen har fått noe. Det begynner å bli litt kaldere og en tanke vind. «Kanskje skal jeg gi meg?» Nei. I et siste forsøk går jeg i retning den andre fiskeren som jeg nå har sett har hatt fisk etter flua si. Etter litt for mange kast smeller det på noe som det er mer tak i. Fisken går rett ned og raser ut lina. Fyker opp av vannet femten meter fra meg og klarer på et mirakuløst vis å slå seg av kroken. «ERRE MULIG»??? Jeg lirer av meg et primalskrik etterfulgt av noen ekte trøndergloser. Akkurat som om det hjelper? Fisken er borte og jeg står der tilbake mutt, forknytt med adrenalinet som pumper i kroppen. Sikkert 1,5 kg. Minst, kanskje opp i mot to? Det får jeg aldri vite.

Sindige knoppsvaner i det fjerne

Jeg hadde lovet å avlegge rapport til de to karene som ikke kunne være med denne gang. Og slik ble det. 700 og 900 gram. Mistet to pene. Strålende vær og alt i alt en fin tur.

Fredrik sender meg svar på sms .»Ikke nåt øver kilon altså?» Jeg ser for meg det fårete gliseet hans på tur hjemover i bilen.

Nå gjenstår det imidlertid å se om Fredrik får noe annet en småfisk  ( les: SØ under 700 gram ) når han skal ute neste gang.» Hva veide den du fikk sist igjen Fredrik»? «Var det 400 eller 500 gram»? Hehe

Stikkord: C & R, catch`n release, Fast fisk, Kutling, runars deciever, sjøørret, Sjøørret på østlandet, Strandreke