Bornholm 2011, del 1.

Frode har kommet seg ut blandt store sleipe rullesteiner

For oss fluefiskere som i tillegg til tørrfluefiske, elsker å fiske i sjøen etter sjøørret, er Bornholm et sagnomsust sted. Farvannene rundt den koselige øya er kjent for å huse digre sjøørreter. Vi har vært der…

Fredrik, vår svenske venn var initiativtaker. Han sørget for all research og satte griller i hodene på oss. Jeg må si oss, for i starten var vi riktig mange som kunne tenke seg å være med på årets fisketur i saltvann. Vi var en gjeng som ofte er å finne på norges mest hardcorepregede fluefiskeforum, nemlig fluefiskesiden.no. I tillegg var også jentene i fluebanden med fra starten. Men, jo nærmere vi kom avreise så ramlet den ene etter den andre av lasset og til slutt stod Fredrik igjen med fem, seks tomme sengeplasser. Dealen han hadde gjort med pensjonatet der nede kunne gå i vasken om vi ikke hostet opp noen flere i siste liten. Heldigvis fikk Fredrik overtalt noen fiskekåte svensker til å være med i tolvte time.

Til slutt stod vi igjen med de aller tøffeste gutta i klassen. Tre værbitte menn som ikke var redd for snøstorm eller orkan i vindkastene. I tillegg tre svenske karer vi skulle møte på fergen over til øya.  Pysene som ikke kunne være med fikk være hjemme.

Apropos snøstorm. Vinteren 2010-2011 var den værste i manns minne på Bornholm. Værgudene fordelte ikke snøen dette året. Alt sammen datt ned over Bornholm. Folka på øya snødde rett og slett inne i sine egne hus. Snømengdene var så enorme at forsvaret måtte settes inn. Folk ble fløyet inn på fastlandet med helikoptre. Store dumpere måtte tas i bruk for å få ryddet veiene for snø. Brøyteskavlene var på det meste ti meter høye! Hvordan påvirket dette vårfisket? Det var det ingen som visste.

Simultant med at den lille øya bokstavelig talt snødde ned, planla noen fiskesugne idioter i Norge en tur til et katastrofeområde. Vi var ikke de eneste som var tjukke i huet. Norges ukronede sjøørettkonge med flere fiskefilmer på samvittigheten, nemlig Runar Kabbe og hans gjeng skulle også dit. Han ga oss et alibi for å dra.

Planen var å dra ned natt til 2.april og returnere den 6.april.

Heretter skal jeg forsøke å gjengi historien i kronologisk rekkefølge.

Dag1:

Fredrik dukket opp hos meg rundt midnatt. Jeg hadde alt klart. Stappet bilen full av masse fotostasj og alt jeg trengte for fem dagers fiske. Vi suste videre opp til Frode som sto klar ute i mørket utenfor huset opplyst av lyset fra en lyktestolpe. Frode stilte med et arsenal av fluefiskegadgets, blid og klar for tur.

Mobilfoto: Fredrik Leth

Vi hadde en åttetimers kjøretur foran oss. Rett ved svenskegrensen møtes vi av en ekkel tåke. Sikten er minimal og vi blir nødt til å senke hastigheten betraktelig.  Det ble utrolig krevende og slitsom å sitte bak rattet. Selv med tøffe kjøreforhold var vi like forventningsfulle som unger på julaften.  The Fishmobile suste gjennom et svensk jordbrukslandskap innhyllet i nattemørket.

Vi byttet sjåfør så ofte vi kunne.  For min egen del ble det ingen søvn. Ikke på Frode heller. Maten underveis kvalifiserte ikke til norske myndigheters anbefalninger om et sunt kosthold. Det gikk i pølser, salt lakris og Redbull. En sammensetning som senere skulle vise seg å få uante konsekvenser for en av oss…(del to).

Åtte timer senere ankom vi fergeleiet i Ystad. Der møter vi resten av følget. Fredrik sin gamle kompis, Magnus og hans to landsmenn ved navn Johan begge to. Gjengen hadde blitt til seks mann. En svorsk, tre svensker og to nordmenn. Etter noen timer på fergen kom vi i land på Rønne. Derifra måtte vi krysse øya i noen mil før vi endelig kom frem ved pensjonatet Verona. Et lite sted som livnærer seg på fisketurisme.

Vi hadde nå vært våkne i over et døgn, men hverken trøtthetssignaler, sult eller metthetsfølelse var å spore hos noen av oss. Frode hadde derimot klaget litt over en ugrei mage underveis på fergeturen.

Vel fremme på Verona blir vi tatt imot av en usedvanlig positiv, blid og hyggelig danske. Guiden vår Allan. Han kunne dessverre medgi at fisket hadde vært noe tregt hittil i år. Vanntemperaturen var heller ikke i vår favør. Når vannet holdt ca fire grader skal en være spesiellt interessert for å vade ut til brystet og stå slik i timesvis, nei, jeg mener dagesvis å fiske.

Guiden fikk raskt etablert full tillit blandt gutta noe som ga klokketro på stor fisk allerede på første dag.

For en gjeng!

Kjentmannen sa vi ikke hadde noen tid og miste så vi kastet oss i vadebuksene ,satt oss i bilen og fulgte guiden som en liten stim på land. Han førte oss til et sted som i følge han skulle være (på dansk; «Mæget, Mæget, Giftigt!»). Ingen tvil om at stedet så giftig ut. Fine strømmer, store rullesteiner og skjær og perfekte gjemmesteder for grov sjøørret.

Fredrik er klar som et egg og forventningene er skyhøye.

Vi rigget så raskt vi kunne og stod klar ved vannkanten. Etter grundig overtalelse hadde jeg gått til innkjøp av en vadestav. Et feminint verktøy jeg neppe trodde jeg kom til å få bruk for. Da mye av oppveksten var ved sjøen og i fjæra følte jeg at erfaring med såpeglatte steiner hadde jeg inne fra barnsben av. Men dette, ja det var noe helt annet. Vadestaven ble flittig brukt for å si det sånn. Aldrig før hadde jeg vært borti noe lignende.

Allan bekrefter med tommelen i været, at dette er et "mæget, mæget, giftigt sted."

Ikke nok med at steinene var glatte. Plutselig kunne det være huller på en til to meters dybde rett foran eller bak de store rullesteinene. Kan tenke meg vi så passe latterlige ut på lang avstand. Som en flokk med blinde med stokken sin følte vi oss forsiktig frem før blandt steinene. Jeg ble helt satt ut over hvor ufremkommelig det var å ta seg frem mellom de store rullesteinene. I tillegg hadde man de tunge dønningene som rev og slet i kroppen når man vadet utover.

Vi tilbragte en drøy time på guidens hotspot uten å få så mye som et napp. Frode var den av oss som kom nærmest da han nesten trampet på en pen fisk som stod mellom et par store steiner.

Frode ser noe betenkt ut etter timer med fiske uten så mye som et napp.

Vi kjørte hit og dit og guiden fortale grundig om bunn og strømforhold og hvor det var godt fiske i forhold til vindretningen. Vinden på Bornholm kunne jeg skrevet et eget kapittel om, for det er det nok av på Bornholm.

Vi fisket så og si non-stop, bare med noen korte stopper med litt påfyll av kjeks og kaffe som guiden serverte. Etter flere timers fiske uten en eneste fisk, begynte stemningen å bli litt mere trykkende. Guiden beroliget oss med at han ikke kom til å reise derifra før vi hadde fått fisk. Det viste seg han skulle holde ord.

Litt senere på dagen tok han oss med til et spennende sted på østkysten. Flotte sandklipper skjærte bratt ned mot sjøen og dannet et helt anderledes landskap enn hva man ellers  finner i Danmark.

Magnus er den første av oss som får bøy på stanga

Sent på ettermiddagen hadde Allan guidet Magnus et godt stykke ut i vannet. Det ga umiddelbar respons. Fisken var stor og sterk og bød på en bra fight.

Usikker på om den er guiden Allan eller Magnus som er mest lettet i øyeblikket.

Jeg hadde for lengst lagt fra meg stanga og tok bilder av seansen, imens resten av gjengen fisket som maskiner.

Begynner den å bli klar? Allan som står klar med håven.

Magnus legger press på fisken

Fisken glir rett i håven til en dreven guide

Turens første fisk.

Se så fornøyd!

Så skjer det noe vakkert mellom de to turtelduene der ute.

Ekte fiskeglede må deles 🙂

Ekte følelser blandt hardbarkede menn

En ekte manneklem mens fisken fortvilet snapper etter luft

Og med ett var vår guide Allan en guru.

Se på den fisken da!

Så var det tid for posing.

Magnus med en pen sak på 2,1 eller 2,5 kg.

Det gikk et lettelsens sukk gjennom hele gjengen. Med bare en times tid før middagen ble servert på Verona, kom fisken i grevens time.

Like før vi måtte returnere til pensjonatet, fikk Frode også en sjøørret. Ikke av den peneste sorten, men det var da riktig art i alle fall.

Frode voldtar en stakkars tynn skrantende sjøørret.

Undertegnede var litt betuttet når vi drog tilbake til Verona uten å ha vært borti fisk på en hel dag. Og det på et sted der sjansene for stor fisk er meget gode under gode forhold vel og merke.

Vel fremme på Verona hadde de en fast greie ved middagsbordet. Gjestene var del opp i grupper og satt ved hvert sitt langbord. Trollinggutta på det ene og fluefiskerne og noen blydengere på det andre langbordet.

Midt under middagen tok værten ordet og kunne fortelle at de hver uke gjennomførte en konkurranse på huset. Konkurransen gikk ut på å melde inn fisk som hadde blitt tatt i løpet av dagen. Reglene var ikke helt lett å bli klok på, siden værten snakket ganske snøvlende dansk og i tillegg hadde mye løshud i ansiktet som gjorde utslag på diksjonen. Men etter det jeg kunne forstå fikk man toppscore om fisken var sølvblank. Altså en stor stygg brun sjøørret tapte altså for en mindre sølvblank sak… Noe i den retning. Den som vant dagskonkurransen fikk en vandrepokal som skiftet eier gjennom uka. Ved oppholdets slutt avgjorde værten hvem som gikk av med seieren, der vinneren fikk med seg premien hjem til odel og eie.

Dansk middag gjør noe med  en som hadde vært våken i snart førti timer. Helt utmattet og skeiv i skjæret gikk vi opp til våre respektive rom der svenskene til sitt og jeg, Fredrik og Frode til  vårt. Det ble et par whiskey og litt dansk øl sammen med våre svenske venner før jeg og Frode fant køya sånn i ett-tiden på natta. I senga fant vi Fredrik som hadde ligget på lading et par timer allerede.

Førtito timer uten søvn kjennes. Men vi sovnet alle mann som barn og så frem til en ny spennende dag på Bornholm. Det skulle nemlig bli mer interessant enn som så…

Fortsettelse følger.

 

Stikkord: bornholm, del 1, fiskesnakk, sjöörret