Hemsila

Hemsila

Telefonen ringer. Tar av røret og følgende setning registreres; «Thomas, er du keen på å sjekke ut Hemsila? Jeg har nettopp kjøpt meg en Mini Cooper S også. Ærru med eller?»

Trond Fredrik stiller med fet bil, ergo skyss og full pakke. Jeg trenger ikke betenkningstid. Sekken pakkes lynkjapt. Sekken er klar i det jeg hører lyden av friksjon mellom gummi og asfalt utenfor huset. Jeg åpner døra. «Halla pårræ!» Et stort glis forteller meg at gutten er fornøyd med 175 Hk fordelt på underkant av tolvhundre kilo. 0-100 på 6,7 sek, kan han fortelle… Hmm… Det slår meg at jeg ikke aner hva min 7-seter Ford S-Max yter. Trebarnsfarrollen har satt meg ut av den modusen for mange år siden.

Vi freser i retning Hemsedal med AC/DC på full guffe. I`m On The Higway To Hell… Jeg har aldri fisket i Hemsila før, men har lest og sett masse bilder av grov ørret tatt i elva. Jeg er nesten sikker på at det blir ny pers.

Mini Cooper S

Trond Fredrik har tatt med en diger lavvo for anledningen. Men når vi nærmer oss, finner vi fort ut at det ikke finnes en ledig flekk å sette opp krypinnet på. Det er rett og slett sykt mye fiskere. Jeg blir straks skeptisk. Vi svinger raskt innom «jugebenken» for å sjekke elva og om det er noe liv.

Ett enslig vak

Været er fint. Klar luft. Perfekt vannstand. En del innsekter på vannet er det og. Men, vi ser kun ett vak. Hva i all verden er dette? Som fluefiskere flest er vi alltid optimister. Ett vak gir i hverfall forhåpninger for at det skal skje noe snart.  En Porsche Cayenne med stangholdere på panseret glir forbi.

Etter en kort rådslagning, blir vi enige om å ta inn på en campingplass og kjøpe fiskekort på bensinstasjonen. Den danske damen på Shell kan fortelle det koster 900,- norske kroner å fiske to dager i elva. «HÆ?»Nihundre kroner??? Jappe-elv! Jeg himler med øynene men kan nesten ikke gjøre annet enn å betale.  Jeg tenker at hvis det først koster såpass mye, er sikkert fiske proposjonalt like bra. Kortet starter først fra kl. 08.00 i morgen tidlig til kl 24.00. Forventningene mine er skyhøye nå. Neste prosjekt er å finne en ledig hytte.

Nr.9

Leie av hytte var en grei sak. Gubben skulle ha 300,- per natt for den rødmalte brakka. Jeg får en følelse av å bli loppet for penger her oppe. Jeg overbeviser meg selv med en kilos eller tokilos ørret i morgen rettferdiggjør prisen. Trond Fredrik disker opp med middag og god drikke. Går så i seng mett, småbrisen og blid. I morgen… DA!

Telegrafen

Vi bryter oss opp, litt for seint, men kommer oss avgårde. Heldigvis har jeg med egen guide. Trond Fredrik har vært her fem ganger før og er godt kjent. Vi rigger stengene og kommer til et kjent sted kalt Telegrafen. Nydelig strekke. Men, etter over en halvtime langs bredden uten et eneste vak er jeg skeptisk. Helt til jeg ser en feit gullblank side som ruller seg i strømmen der ute. Den er svær. Kanskje to kilo. Jævelen tar altså ikke tørt. Merkelig er det. Ephemerella Aurevilli duns danser lett nedover den glatte strømmen. I tillegg kommer det store driv av nymfer. Etter det jeg kan se er det ignita. Massevis av ignita i flere sjikt i vannet. Noe er altså alvorlig galt. Fisken tar jo ikke… En Aurevillinymfe knytes på fortomen. I det jeg vader i retning steinen der fisken står, ser jeg en guide og to kunder stille seg opp, men på motsatt side av elva.

Rett foran steinen

Det er ingen tvil om at de har tenkt å fiske på samme sted, men jeg er altså først ut i elva. Jeg setter i gang. På fjerde kastet lugger det kontant, men tilslaget satt ikke. Jeg rekker å kjenne det var tung motstand før den slapp. FAEN!!! Etter et frustrert utbrudd vasser jeg inn på land. Jeg hører de mumler på motsatt side av elva. Det er da i det minste pen fisk i elva, tenker jeg og går i land. Fredrik setter i gang, men uten å kjenne så mye som et napp etter mang et kast.  Vi fisker faktisk hele dagen uten å kjenne snurten av fisk.Vi snakker med flere fiskere, men ingen har fått noen ting. Ikke i går og ikke i dag. Iveren  har gått over til lett frustrasjon. Været endres. Nordavind og helvete.  Det blir ikke bedre når vi hører det er tatt opp mange fisk til radiomerking dagen før vi kom. Her har altså vi kjørt mange timer, betalt blodpris for å fiske, også har de dratt opp masse fisk for så å radiomerke den før den ble sluppet ut igjen. De fiskene kommer ikke til å ville ta igjen på flere dager.   Jeg føler meg lurt. Vi sjekker ut et par sideelver før vi til slutt drar tilbake til hytta igjen. Middag, øl og børst venter.

The Fat Trout

Slukøret etter dagens begredelige resultat, kaster vi oss over god mat og øl. Vi hadde kjøpt en whisky med det klingende navnet «The Fat Trout», med en fin undertekst som ironisk nok passer settingen godt; «Your Best Stories Is Yet To Be Told.» Bra label, vond whisky.

Neste morgen våkner vi til et skikkelig drittvær. Regnvær, skodde, kaldt. Fredrik er i ferd med å gi opp. Tanken på at vi har betalt nihundre spenn for å fiske her sliter meg opp og jeg får etter hvert med meg gutten med racerbilen også.

Vi skal forsøke oss et litt annet sted i elva. I det vi har rigget ferdig stengene ved hovedveien kommer en annen bil og parkerer rett ved. Hemsila og Hemsedals store sønn Tor Grøthe stiger ut av bilen. Jeg drar kjensel på klærne og de andre to han skal guide. Vi slår av en prat og de kan bekrefte det var de som stod på motsatt side av elven og så jeg mistet go-fisken i går.  Mr. Grøthe er en meget hyggelig kar og deler sin kunnskap om elva og steder osv, før han lar meg og Fredrik slippe til først, der han egentlig hadde tenkt å fiske med sine kunder. Nobelt gjort.

Selv med kyndig hjelp og bekreftet godt fluevalg, blir det ikke noe fisk før lunsj. Jeg er skikkelig frustrert og vi må ta oss en pause fra fiskinga. Vi kjører en tur og akser mot to av sideelvene til Hemsila. På vei oppover ser jeg noen store hjortedyr stå ute på et jorde. Helt klart oppdrettshjort som jeg ønsker å ta et par bilder av. Over veien står en hengslete fjortis. En typisk sekstenåring med mopedbart. Trond Fredrik ber meg spørre gårdsgutten om lov før jeg går ut av bilen for å ta bilde. Motvillig sveiver jeg ned ruta og ber høflig om det er greit jeg går ned for å ta et par bilder. «Privat grunn,» piper det ut av kjeften av stakkalungen. Lunta mi er usedvanlig kort grunnet ødsling av penger og elendig fiske, men jeg besinner meg. Jeg forsøker igjen. «Er det slik å forstå at du skal ha betalt for at jeg tar bilder av dyrene dere har på gården,» sier jeg. Gutten smiler skjevt. Etter en liten pause sier han. «Tjuefem kroner.»  Ikke hundreogfemti eller hundre. Neida, tjuefem lusne kroner skal han ha.  Da klikker det i vinkel for meg. «Jævla drittunge!!!»  Fredrik sveiver opp ruta før jeg får satt i gang smella og burner videre.

Hva faen er dette for en mentalitet? Først blodpris for fiskekortet, elendig fiske, så gubben på campingen, dyre fluer på sportsbutikken, også nå den jævla gnieren av en liten drittunge. Nå er det nummeret før jeg har fått nok av denne plassen. For ikke å snakke om radiomerking av ørret i elva. Unnskyldningen er at de skal forske på disse fiskene og finne ut hvordan de vandrer rundt i elva osv. Det jeg tror er at dette er et usedvanlig godt verktøy for de som jobber som guide i elva. Tenk når guidene kan fortelle de feite jappefiskerne nøyaktig hvor «Kåre» på 3 kg står, eller hvor «Jon-Nils» på 2,5 kg står. Betaler du imidlertid femtusen i tillegg kan sikkert guiden kroke «Gamle Frank» på 5 kg for deg. Men, da får fiskeren med et gjevt bilde med på kjøpet. Jeg ser det for meg.

Vading forbudt!

Jeg har stor sans for kultivering og regler som ivaretar og bevarer et godt vassdrag. Men her oppe har det rett og slett gått for langt. Det skal innrømmes mine tanker og meninger rundt dette er farget av at det ikke ble noen fisk på denne turen, men jeg tviler på jeg kommer til å sette min fot i denne elva igjen. Det er i alle fall lenge til.

Uværet kommer!

I skrivende stund har jeg fått denne turen på god avstand. Jeg er i stand til å se fordelene med å fiske i Hemsila. For det første er det en vakker elv, med vakre fjell og nydelige omgivelser. Kort vei å gå.  Personlig går jeg gjerne langt for å komme frem til et sted som ikke kryr av andre fiskere.  Ser gleden i å spotte fisken selv. Ikke måtte forholde meg til blodsugende bønder osv. Nei, jeg kan med hånden på hjertet si at det er mange andre steder jeg kommer til å sette mine føtter før jeg fisker i Hemsila igjen. For meg blir dette elva for rikfolk som skal flashe det siste på utstyrsfronten eller de som er for late til å gå på fjellet. Jappe-fiske er ikke min stil. Sorry folkens…

Mini Cooper S

Takk til Trond Fredrik som holdt ut med en stadig surere fluefisker etterhvert som det ikke ble noe fangst. Både guide, sjåfør og kokk er ikke galt å ha på fisketur. Ikke værst du holdt ut med meg på denne turen.  Vi får satse på bedre fiske og humør på undertegnede på neste tur 😉

Spirende penger

Stikkord: Hemsila, Mini Cooper S, Radiomerket ørret, Telegrafen, Tor Grøthe