Verdens tynneste kilos
Ah, fuck! Ville bli det jeg sa mest denne solige og digge vinterlørdag. Vannet var så høyt som jeg aldri opplevd det tidligere. Hver gromplass lå langt under vann og det var umulig å vade ut til dem. Dagens fiske ville bli preget av improvisering. Ah, fuck!
Kruttsterk morgenkaffe i termokoppen, på vei til Lille Bornholm.
Jeg trodde jeg hadde kommet meg etter sjokket. Fiskesuget hadde eskalert til uante proposjoner etter å ha mistet mitt livs sjøørret tidligere i sommer. Det hadde gått meg til hodet. Nesten som en besettelse. Om jeg ikke fikk lurt en stor sjøørret snart, burde jeg kanskje selge unna fluefiskeutstyret og begynne å spille i band igjen? (more…)
Fin høstmorgen
Mange har spurt meg om detaljer, taktikk og angrepsvinkler på Sjøørretfisket. Siden vi nå begir oss inn i høstmånedene, tenkte jeg å dele noen erfaringer og mine tanker rundt fisket på denne årstiden.
Saltsprøyt
Vel, det er kanskje å ta hardt i da høstfiske etter sjøørret kan være preget av bingofiske. Men de siste turene har gitt en grei uttelling. Syv sjøørret på de siste to turene er godkjent. Den siste turen gikk til Norges Bornholm. Det ga mersmak. (more…)
Fullmåne over sjøen
Tidligere i sommerferien skrev jeg «En sann fiskeskrøne.» En rå fiskeopplevelse som endte med jeg mistet en enorm sjøørret. Som den gamle fiskeren i Ernest Hemingways novelle; «The Old Man and the Sea,» bestemmer jeg meg for å gjøre et siste forsøk på å overliste kjempen som svømmer der ute.
For tiden lever jeg herrens glade dager på en hytte i Trøndelag. I år har vi blitt velsignet med strålende vær. Jeg har sett sjøørreten hoppe fra terassen på kveldene, men har ikke hatt anledning til å lufte fluestanga. Altså ikke fra terrassen, men i vannet for de som måtte lure. Det har blitt fiske med barna noe som har resultert i at min eldste datter, Kajsa fikk sin første sjøørret på stang. Stor stas!
Fiskene venter på å bli fristet av fluene våre
Både jeg og Fredrik hadde fått fisketur i farsdagsgave i år. «Normale» mennesker rister vel vantro på hodet ved å høre noe slikt. Å stikke av på den måten er sikkert kategoristert som sosialt uakseptabelt blandt den gemene hop. Farsdagen er jo en dag da familien skal være samlet og kose seg i lag. Det som gav meg en åpning denne gang, var at et av mine barn skulle i bursdag, og da var vi ikke samlet alle sammen allikevel. Altså ble det tur. Men, ble det fisk denne gang? Joda, det ble det. Men, nok en gang gikk det ikke helt etter planen.
Cod in Sunset
I utgangspunktet skulle jeg bare ta meg en liten kveldstur for å ta noen høstbilder. Om fluestanga skulle bli med ble grundig vurdert, men sola var i ferd med å gå ned og til en forandring ble stanga hjemme. En vurdering som selvfølgelig fikk sine konsekvenser.
Vårfiske etter sjøørret var på hell og jeg og Fredrik hadde bestemt oss for å gjøre kanskje et siste forsøk på en god stund. Fokuset etter brunørret i marka eller på fjellet kom garantert til å fange vår oppmerksomhet fremover uansett, så vi gjorde oss klare for saltvann og action i sjøen.
Etter fem turer på rad, hadde jeg fortsatt ikke kjent noe liv i den andre enden av lina. Var det fortsatt for kaldt i vannet? Var jeg for kjapp på inntrekket? Kanskje var det feil fluevalg. Ville plutselig ikke sjøørreten ha de kreasjonene jeg bandt lenger, eller hadde jeg rett og slett mistet følelsen? Dette hadde aldri skjedd meg før. Ikke fem turer på rad uten liv. Dette hodt virkelig på å ta knekken på selvtilliten min og nå røynet det på.
Fiskesnakk's Blog 